Magnhild og Jon opplever at datteren Jonna på 17, plutselig forsvinner, blir bare borte natt til 4. november. Det er ingen spor etter henne, ingen brev, dagbøker som kan forklare forsvinningen.
Fossum beskriver godt hvor ensom sorgen kan være, hvordan den både kan separere folk og samtidig knytte andre sammen. Man kan kjenne seg igjen i hovedpersonene i deres sorg og deres undring på hva som har skjedd med Jonna. Skyldfølelsen man som foreldre ofte sliter med, er det vår skyld? Er det noe de burde ha sett, noen mørke sider?
Forlaget skriver om boken:
Romanen skildrer hvor alene hvert menneske kan være i en familierelasjon, og hvor hardt en sorg kan ramme, men også hvordan en sorg kanskje kan gi grobunn til forandring.
Av og til tenkte de at om Jonna hadde vært liten, kanskje fem år eller ti år, da ville tvilen vært mindre. Da ville de vært helt sikre på at datteren deres var drept. Og siden gjemt, og gravet ned eller kastet på sjøen. Det ville ha vært lettere. Men hun kunne ikke ha rømt! Hvor skulle hun ha gjort av seg?
Jonna er søtten år og forsvinner sporløst fjerde november. Det fins ingen brev eller dagbok som kan forklare noe, og etter flere uker lever foreldrene, Magnhild og Jon, fremdeles i uvisse. Er dette deres skyld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar